Bretur

Hei bloggen. Forrige uke var jeg på bretur sammen med klassen min fra mandag 16. september til torsdag 19. september. Vi hadde en dag på Tuftebreen, to dager på Nigardsbreen og avsluttet med en dag på Fåbergstølsbreen. Målet med turen var å lære om alpine farer, brevandring i taulag, hvordan å utføre en kamerathjelp, reflektere veiledning på bre og bevegelsesteknikk med bruk av isøks og stegjern. I denne fagbloggen kommer jeg til å sette fokus på sistnevnte mål, ved å presentere ulike teknikker man bruker med stegjern og isøks ved brevandring.

Det første vi begynte å jobbe med da vi kom oss på breen første dagen var å jobbe med stegjernsteknikk. Det er viktig å kunne bruke stegjernene riktig både for trygget til å gå på bre og for å kunne gå på breen andre steder enn der det er flatt. Ved å få bedre bevegelsesteknikk kan man gå brattere og være mindre redd for å falle og være bedre for et taulag. Verst tenkelige utfall ved et fall er død, med tanke på at flere av sprekkene er 30 meter dype (Kristiansen, 2003).

Fransk teknikk er en vanlig stegjernsteknikk. Den handler om at man skal ha så mange pigger i isen som man klarer. Det vil si at en skal ikke kante stegjernet, men heller vri foten for å få flest tagger i isen. Har man flere tagger i isen, er det mindre sannsynlig at man faller. Man skal unngå å bruke knær og andre kroppsdeler som støtte i isen. Dette har dårlig feste og vil gjøre lettere å skli. Derfor skal man heller bruke isøksa som ekstra støtte (Haslene, 2001).

Når terrenget blir brattere og brattere kan man ikke lengre gå rett frem med beina. Stegene burde endres til mer gunstige for balanse, men ikke for mye med en gang for å fortsatt opprettholde en viss hastighet. Det går både veldig sakte og du klarer ikke holde balansen lett ved å gå med ansiktet til det bratte vil man starte med å gå med beina sidelengs mot veggen. Derifra vil en gå fra å ha beina sidelengs til å gå med et hengbein og et dalbein. Det vil si at den ene foten peker i retningen en går i, og den andre peker nedover bakken der hvor det heller. I denne posisjonen vil en unngå å ha det ene beinet stående over det andre i tilfelle fall. Da kan det lettere oppstå skader. Derfor vil man enten krysse beina ved steg eller bare flytte foten inntil. Dette gjelder nesten alltid når det er mye helling. Neste steg er å ha to dalbein, eller sagt på en annen måte, gå baklengs mot det bratte. Her vil en også unngå å gå med et bein under det andre (Haslene, 2001).

I følge Haslene (2001) vil en i tillegg til riktig stegjernsteknikk, bruke isøksa mest mulig hensiktsmessig. På flata eller når det er slakt terreng vil en bruke isøksa som en spaserstokk. Etterhvert som det begynner å bli brattere vil en gå over til å bruke noe som kalles sidestøtte. Da holder man øksa som en stokk fortsatt, men man lener seg mye mer mot den. Man vil også da få bruk for et lavt tyngdepunkt. Dette gjør man ved å gå som en cowboy, med rumpa ned og ryggen strak. Hvis man gjør dette samtidig som man setter ned øksa et stykke utenfor kroppen, for å få størst mulig grunnflate, vil balansen bli veldig god. Når det blir enda brattere, vil man gå over til hengstøtte. På brekurset lærte vi at vi skulle fortsatt stå med to dalbein, holde isøksa som en øks, og slå isøksa inn i isen bak seg høy og i den retningen man skulle gå. Dette var for å få god støtte i veggen, da man får et tredje punkt i isen og man kommer nærmere isen ved å lene seg inntil. For å få ut øksa igjen skal man når man har gått til den gli hånda opp til øksehodet og vri den ut, før man igjen hogger øksa tak i isen lengre borte (Haslene, 2001).

Hengstøtte (Foto: Helle Seiertun Bjerke)

Hvis det er veldig bratt og det ikke fungerer å gå baklengs oppover finnes det andre alternativer. Da har man både noe som kalles fronttaggerteknikk og det å lage trapper. Ved fronttaggerteknikk setter man foten rett inn i isen og prøver å få de fire fremste taggene inn i isen. Denne teknikken kan man kombinere med fransk teknikk, en fot av hver. Ved enda brattere kan man gå over til bare fronttaggerteknikk. Her må man passe på at hælen ikke er for høy eller for lav, da vil ikke taggene ta ordentlig (Haslene, 2001). For å da komme seg oppover bruker man øksa til hjelp ved å hogge den over deg i isen. Hvis man vil bruke den andre hånda også er det mulig å hugge håndtak med øksa før man fortsetter oppover.

Har man myke sko vil fronttaggerteknikken være vanskelig å få til. Da vil det å lage trapper kunne være et bedre alternativ. Det finnes også andre situasjoner hvor dette er hensiktsmessig, som hvis man har med seg turister eller hvis man bare vil ha det litt lettere for seg selv og taulaget. Det å lage trapper er litt mer tidkrevende enn andre teknikker, men det kan skape trygget i taulaget og det kan gjøre at man kommer opp ting man vanligvis ikke hadde kommet opp uten å bygge trapper. For å bygge trapper tar man isøksa og hogger noen tak på samme sted i kryss for deretter å skrape ut is med tverrsiden til man får et trappetrinn. Trinnet trenger ikke være større enn foten i bredde da man setter foten sidelengs på trinnet. I tillegg er det best hvis trinnet heller mot isen for at det skal være vanskeligere å falle ut av det eller evt. gå uten stegjern (Haslene, 2001).

Ved å være med på brekurs i fire dager, lese pensum og skrive dette fagblogg innlegget har jeg tilegnet meg mye mer kunnskap om brevandring, bevegelsesteknikker og hvordan å bruke isøks og stegjern på en god måte. Spesielt bra var det å få nok timer på breen til å prøve ut og utforske de ulike teknikkene på breen. Jeg føler jeg har nådd målet om bevegelsesteknikk og bruk av isøks og stegjern. Håper du likte å lese fagbloggen min.

Bibliografi

Den Norske Turistforening. (2001). Breboka - Håndbok i brevandring. Oslo: Sentraltrykkeriet AS.
Kristiansen, P. U. (2003). Friluftsliv året rundt. Oslo: DNT Fjellsportgruppa.