Høyfjellstur

Hei bloggen. I dette øyeblikk har vi nettopp kommet hjem fra høyfjellstur. Turen ble holdt første uka i september der de to første dagene var med hele klassen og resten av uka på egenferd i de ulike teltlagene. Vi startet felles ved Fodnes ferjekai og vår gruppe avsluttet i Kvitingsagi. Målet for turen vår var å få mer kunnskap om fjellflora og naturkjennskap, utvikle ferdigheter knyttet til bekledning, pakning av sekk, veivalg i fjellet og bli mer trygg på kart og kompass. I denne fagbloggen ønsker jeg å fokusere på førstnevnte mål ved å presentere 10 ulike planter med bilder og en liten tekst om botaniske kjennetegn og kulturell bruk av plantene.

Lusegras – Huperizia selago:

Botaniske kjennetegn

Lusegras befinner seg både i barskog og på fuktige steder på fjellet (Kristoffersen, 2007, s. 20). Fargen på planten er ofte å se i en gulgrønn tone. I følge Kristoffersen (2007, s. 20) er planten stivt opprett og blir mellom 5-12 cm.

Kulturell bruk

Kristoffersen (2007) sier at planten er blitt brukt til å fjerne hodelus og det er der den har fått navnet sitt fra. Dette er fordi den er giftig og derfor kan drepe lus og annet utøy på mennesker og dyr.

Lusegras (foto: Nicolai Drager)

Einer – Juniperus Commúnis

Botaniske kjennetegn

Einer er det bartreet som er mest utbredt i Norge. Den liker seg best der den får nok sollys og kan vokse i nesten all jord. På fjellet er den mest sett som en busk, men den vokse opp til 15 meter (Kristoffersen, 2007, s. 25).

Kulturell bruk

I følge Kristoffersen (2007, s. 25) har einer mange bruksområder. Alt fra sledemeier og hesjestaur til folkemedisin der utkok av einer ble brukt mot sykdommer. I dag brukes einer mer til krydder i matlagning og brennevin.

Einer (Foto: Nicolai Drager)

Engsmelle – Silene vulgaris

Botaniske kjennetegn

Engsmelle har et oppblåst beger med hvite blomster i toppen av stilken. Blomsten vokser mest i enger og veikanter og er fra 20-70 cm høye (Kristoffersen, 2007, s. 46).

Kulturell bruk

I følge Kristoffersen (2007) har engsmelle har fått navnet sitt fra av at den lager en smellelyd når man presser den sammen. Bladene til engsmellen har blitt brukt til salat og røttene som et annet alternativ til gulrot (Kristoffersen, 2007, s. 46).

Engsmelle (Foto: Nicolai Drager)

Fjellmarikåpe – Alchemilla alpina

Botaniske kjennetegn

Fjellmarikåpe har 5-7 blader delt til midten, har små, gulgrønne blader og har ikke kronblad (Mossberg & Stenberg, 2012, s. 306). Den blir fra 5-20 cm høye og liker seg best i heier, beitemark og tidlige snøleier. Planten liker seg i tette tuer og er en av mange i marikåpeslekten. Denne er en av de som skiller seg ut fra de andre, ved at bladene er delt til midten (Kristoffersen, 2007, s. 97).

Fjellmarikåpe (Foto: Nicolai Drager)

Tyttebær – Vaccinium vitis-idáea

Botaniske kjennetegn

Tyttebæret er røde og spiselige. De vokser på tyttebærbusker som har krypende jordstengler og blader som er tykke og mørkegrønne. I tillegg holder bladene seg grønne på vinteren. Blomsten de får har en krukkeform med en hvit eller rød farge. Tyttebæret vokser i furuskog, heier, lyngskog, myrkanter og veikanter og blir fra 5-30 cm (Mossberg & Stenberg, 2012, s. 458).

Kulturell bruk

I følge Kristoffersen (2007) er tyttebær et viktig råstoff i industrien og i husholdningen. Den har blitt brukt i likør og mot forkjølelse. Tyttebæret inneholder naturlig konserveringsmiddels som gjør at den holder seg godt.

Tyttebær (Foto: August Thue Einstabland)

Blåbær – Vaccinium myrtillus

Botaniske kjennetegn

Blåbærbuskene ofte sammen med andre blåbærbusker. De liker seg godt i frisk og mager jord og vokser i heier, lynger, bergsprekker og bar- og løvskog. Bæret i seg selv er mørkeblå og har en søt smak. Saften fra bæret er rødfiolett og setter lett fra seg farge. Stengelen til blåbæret er grønn og kantet, mens bladene er fint tannete, grønne under og grønne på vinteren. Blåbærbuskene blir fra 10-50 cm store (Mossberg & Stenberg, 2012, s. 459).

Kulturell bruk

Blåbæret blir ofte spist av turgåere, men det blir også plukket for å bli brukt til saft, vin og likør. Det har også en effekt mot mageproblemer. Det er det mest populære bærsorten i følge Kristoffersen (2007).

Blåbær (Foto: Nicolai Drager)

Hundekjeks – Anthriscus sylvestris

Botaniske kjennetegn

Kristoffersen (2007) skriver at hundekjeks er den skjermplanten som er vanligst i Norge. Den har hvite blomster i form av en skjerm på toppen av en lang grønn stilk. Planten ser du ofte sammen og mange av langs veier og åkrer på tidlig sommer. Den vokser også i næringsrik skog og på setervoller i mer fjellstrøk. Hundekjeksen blir fra 0,5-1,5 meter høy. Den har også et kjennetegn med at fluer liker den godt på grunn av at den produserer mye nektar (Kristoffersen, 2007, s. 119).

Hundekjeks (Foto: Nicolai Drager)

Fjelltiriltunge – Lotus corniculátus var borealis

Botaniske kjennetegn

Tiriltunge er en variant av fjelltiriltunge der det også finnes flere varianter. Fjelltiriltungen har små blågrønne blader og gul bloms med ofte et oransjepreg. Blomsten har et rotsystem som er rikt forgreinet og kan lage store tepper. Fjelltiriltunge ser man i rasmark, elveører og i tørre heier. Tiriltunga derimot ser man mer i tørre bakker og i kulturmark. Blomsten blir fra 10-30 cm (Kristoffersen, 2007).

Kulturell bruk

Tiriltunga fungerer som fôrplante, men ser seg blant annet slått av kløverplanten ifølge Kristoffersen (2007). Hele blomsten har blitt brukt til forskjellige ting tidligere. Bladene og blomstene til farging. Planten har blitt tørket og blitt brukt til te og brennevin. I tillegg har den blitt brukt i blant annet magemedisin og blodrensende middel (Pedersen, 2017).

Tiriltunge (Foto hentet fra http://www.consideratecandidum.com/ljosland/plantene.html)

Issoleie – Beckwithia glacialis

Botaniske kjennetegn                                               

Issoleien er en blomst som blir fra 5-25 cm høy og liker seg godt på det norske høyfjellet. Blomsten har fem til seks kronblader som er hvite i starten og blir etter vert rødfiolette. Issoleien har grønne blader som går oppover stilken samtidig som de er fikete. Voksestedene til issoleien er fuktig grus, issoleier og oppfrysningsmark (Kristoffersen, 2007, s. 56).

Kulturell bruk

Ifølge Kristoffersen (2007) er issoleien den av soleieartene som inneholder lite gift. Dette medfører at den har blitt beitet av reinen.

Issoleie (Kristoffersen, 2007)

Musøre – Salix herbácea

Botaniske kjennetegn

Musøre er en av de minste artene vi har og blir fra 2-15 cm stor. Den vokser ofte der det er fuktig, blant annet snøleier. Det tar ofte bare to uker fra snøen har smeltet, til den begynner å blomstre. Det er en krypende busk som har greinene sine mesteparten under jorden. Musøre er en av de artene som formerer seg ved kloning og kan derfor danne tette matter og leve lenge (Kristoffersen, 2007, s. 32).

Musøre (Foto: August Thue Einstadbland) 

Gjennom å skrive dette fagblogg innlegget og hørt på studentpresentasjoner i fjellet har jeg prøvd å nå målet om å øke min kunnskap innenfor fjellflora og naturkjennskap. Ved å bruke bilder for å vise frem artene, skrive en tekst om de botaniske kjennetegnene og kulturell bruk har kunnskapen økt om fjellflora og naturkjennskap.

Bibliografi

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke AS.

Mossberg, M. & Stenberg, L. (2012). Gyldendals store nordiske flora. Oslo: Gyldendal.

Pedersen, C. (2017, August 17). NIBIO. Hentet fra https://www.nibio.no/tema/landskap/systematisk-overvaking-av-jordbrukslandskap/3q/blomster-i-kulturlandskapet/tiriltunge

Åsen, P. A. (2011). Ljosland fjellhage. Hentet fra http://www.consideratecandidum.com/ljosland/plantene.html